Det premature barnet i barnehage og skole

Hvordan kan det fortidlig fødte barnet ha særlige behov.

Prematurforeningen har hatt mange gode artikler i Prematurposten om hvordan det fortidlig fødte barnet bør bli møtt i barnehage og skole. Vi har i tillegg sett at det har vært et behov om å belyse utfordringer premature kan ha i barnehage og skole sammenheng.

Det er mye kunnskap om premature som ikke nødvendigvis de som jobber med premature sitter på, og vi føler derfor et ansvar for å tette disse kunnskapshullene. På bakgrunn av dette ønsket foreningen og lage en barnehagebrosjyre. Denne tenkte vi foreldre kunne ha med som en informasjonskilde til barnehagen.

I planleggingen ble vi kontaktet av helsestasjonene i Bærum, de så også det samme behovet som oss. Vi hadde et møte sammen og kom frem til at det kan være mye å ta innover seg når man er i møte med barnehagen, og det som legges frem kan veie tyngre om man har noe å vise til. Jeg er ikke bare en bekymret mor eller far, dette er kjent hos flere.

Vi startet derfor et samarbeid med helsestasjonene i Bærum om å få til et informasjonsskriv. Denne mente vi var viktig at skulle ligge tilgjengelig for foreldre til premature og for dere som jobber med våre barn. Resultatet ble denne plakaten som vises under.

Tanken rundt at selve plakaten er kortfattet er at vi ikke ønsker at denne gjemmes vekk i en skuff. Denne ønsker vi at skal henge tilgjengelig i barnehagen for at dere som jobber med disse barna ikke skal glemme. De utfordringene vi viser til trengs å tilpasses hver eneste dag, for at det premature barnet skal få en så god opplevelse av å være i barnehagen som mulig.

Under plakaten ligger skriv om senvansker som kan ramme det premature barnet.

Vi håper dette er til nytte for både barn, foreldre og dere som jobber med barn.

De største miraklene i verden er ganske små <3

Last ned barnehageplakat

Last ned skolebrosjyre

Senvansker

Spisevansker

Forutsetningene for et barns spiseutvikling skjer allerede i svangerskapet like frem til kort tid før termin. Barnet øver på å suge og svelge. Koordinert sug-svelg-pust er ferdig utviklet rundt 34. svangerskapsuke.

Barn som fødes for tidlig kan derfor være mer utsatt for vansker i forhold til spising og måltid. Hele 20-30 % av premature barn har spisevansker eller viser «spiseuvilje», opptil 70 % av de som er født før uke 30. Vanskene kan være relatert til hele spise- fordøyelses prosessen. Noen har «start-vansker», andre opplever overganger, som f.eks. overgangen til fast føde, som vanskelig. I forbindelse med dette kan det utvikles vanskelige og uheldige samhandlings mønstre.

Av: Spiseteamet ved Nordre Aasen Bo- og habiliteringssenter

Noen premature innhenter veksten i 5-6 års alder, andre først i ungdomsårene.

Det er viktig at omgivelsene legger vekt på å hjelpe barnet til å kjenne lyst og nysgjerrighet i forhold til mat, slik at det kan utvikle «spisevilje».

Hva er spisevansker?

Det deles gjerne inn i tre hovedgrupper:

vansker relatert til mengde mat: barn som viser lite interesse for mat, har dårlig appetitt, småspiste
vansker relatert til matens konsistens: barn som har umoden munnmotorikk og er sensorisk sensitive for egenskapene ved maten (smak, lukt, taktilt (berøring), form, tekstur m.m.)
vansker relatert til kostholdets sammen setning: barn som spiser et snevert utvalg av matvarer, er ekstremt kresne/selektive, engstelige ifht mat som kan føre til feil- el underernæring

Mulige årsaker til spisevansker hos premature:

pga. medisinske tiltak (som sonde) den første tiden får de ikke den orofaciale stimuleringen (dvs. trening av sanser, reflekser og muskulatur) som er nødvendig for å spise gjennom munnen
umodne funksjoner (lunge/pust, mage/tarm) kan gjøre at barnet oppleve smerte og ubehag som kan føre til vegring ifht mat
refluks eller obstipasjon
umodne reflekser. Spising er styrt av reflekser de første månedene av barnets liv (så må det læres)
reguleringssystemet er blitt forstyrret av f.eks. sondeernæring i perioder, hyppig mating og fokus på mengde. Overstyring fra omgivelsene ifht mengde kan føre til avvisning og vegring fra barnets side
flere foreldre opplever stressreaksjoner ved premature fødsler enn fødsler til termin og dette kan påvirke tilknytningen og samspillet- også i måltidene
hos taktilt overfølsomme barn kan brekningsrefleks utløses lettere og kan gjøre dem mer sensitive for konsistensen på maten

Noen felles trekk hos premature barn med spisevansker

gir ikke uttrykk for sult, velger vekk mat
tendens til brekning ved introduksjon av mat
kan bruke lang tid for å komme i gang med spising
kan gjøre andre ting enn å spise i måltidet som å ta på og snu på maten, kan hamstre i munnen, glemme seg, observere andre under måltidet
blir raskt mette, spise «aldri» nok eller spiser for ensidig

Forslag til tiltak når man ser at barnet har utfordringer knyttet til mat og måltid

ha god måltidsrytme (dvs. måltid hver 3.-4. time avhengig. av alder), faste rutiner og hyggelige måltider der det forsøkes å skape god stemning, ikke for mye ytre forstyrrelser
unngå stress og press, kan ha motsatt effekt av hva man ønsker å oppnå
gi små og overkommelige porsjoner
konsistens etter funksjon og spiseferdigheter, men smak i forhold til alder
aksepter den maten barna liker selv om de er selektive,
utvid repertoaret gradvis, gjerne ved å utvide innenfor kategoriene (eks. liker barnet pølser, så tilby forskjellige typer pølser fra forskjellige produsenter, liker det pasta, tilby pasta i forskjellige former og farge etc.)
la måltidene vare maks. 30 min. (dersom barnet frivillig sitter lenger og fortsetter å spise kan det selvsagt utvides)
ha gode rollemodeller i andre barn og voksne, spise sammen med andre både i barnehagen og hjemme
ikke fokusere for mye på mengden. Vi snakker ofte om «delt ansvar», dvs. at den voksne bestemmer når måltidene skal finne sted og hvor, hva som serveres (dvs. rammene), men barnet bestemmer selv mengde, hvor mye de skal spise
kun vann mellom måltidene for ikke å forstyrre appetitten
barn med spisevansker kan ha krav på spesialpedagogiske ressurser, da spiseutvikling er et utviklingsområde på linje med språkutvikling og sosial utvikling

«Knapp» på magen

For noen barn kan det være en løsning å få gastrostomi (PEG, «knapp», magesonde) dersom spisevanskene er langvarige og det er stor bekymring for vekst-utviklingen. Dette trenger ikke å være en permanent løsning, for mange er det god hjelp en periode i livet.

Det kan leses mere om dette bl.a. på sidene til «Knappenforeningen». Det er ikke noe problem for disse barna å være i barnehagen. Flere spiseteam, inkludert spisetemaet ved Nordre Aasen, veileder i barnehage og skole vedr dette.

Sosiale vansker

Det er svært vanlig at premature barn strever med samspill med andre barn når de begynner i barnehagen. Det er vanligvis flere, og sammensatte årsaker til det. Det kan være at de har sanseintegrasjonsvansker som gjør at det blir vanskelig å forholde seg til andre barn. I møte med barna er det så mange sanseinntrykk, uventete hendelser og mye å forholde seg til at det er både skremmende og overveldende.

Av: Anne Carling, spesialpedagog og gestalt terapeut

Et annet forhold er at mange premature barn har en svak selvfølelse og en dårlig selvtillit. Selvfølelse handler om hvordan man opplever seg selv, og selvtillit handler om troen på hva man kan.

Når et prematurt barn kommer til verden, er omgivelsene forberedt på at det kan være skader eller forsinket utvikling på en eller flere områder. Det gjør at både foreldre og helsepersonell ser ekstra etter det, og blir opptatt av å trene ferdigheter. Det barnet imidlertid trenger mer enn noe annet er å utvikle et samspill med nære personer. I samspillet vil barnet erfare at når det uttrykker seg på en eller annen måte, er det en som svarer. Barnet erfarer at det kan påvirke andre, og at det selv blir påvirket. Til å begynne med skjer det først og fremst i nær kontakt med foreldrene. Senere skjer det i enkel lek med nære personer. Det kan handle om å gi fra seg en leke, og så ta den imot igjen, eller trille ball for eksempel. Poenget er at barnet lærer hvordan et samspill eller en lek foregår, og at barnet selv er delaktig. Barnet gjør noe sammen med en, og blir ikke bare trent med. Barns delaktighet og opplevelse av å bety noe, er med på å gi en god selvfølelse, og en tro på seg selv.

I spedbarnsalderen, når man er hjemme med barnet, bør foreldrene være bevisste på at det ikke er for mye bakgrunnsstøy når man er sammen med barnet. Radio og TV kan gjøre det vanskelig for spedbarnet å konsentrere seg om kontakten med mor eller far.

I våre dager er mobiltelefonen en trussel mot samspillet mellom foreldre og barn. Det er mye forskning som viser at når en samspillsituasjon mellom mor(far) plutselig blir brutt, blir barnet forvirret og føler seg avvist. Hvis dette skjer ofte, vil barnet etterhvert bli mer avvisende og utrygg i kontakten. Samspill blir brutt hvis mor plutselig vender seg bort fra barnet for å sjekke telefonen eller svare når noen ringer. Dette er noe foreldre bør være oppmerksomme på, og i størst mulig grad legge bort telefonen når de er sammen med barnet.

I småbarnsalderen er de premature barna ofte mye skjermet fra andre barn, og når de er med andre barn kan de lett bli skremt, og trekke seg unna. Det er en fordel om barna langsomt kan tilnærme seg andre barn, og helst ett barn av gangen til å begynne med. Da kan en voksen være med, og støtte og trygge. Når barnet begynner i barnehagen bør det ha fått noe erfaring i å være sammen med andre barn. Men det er sjelden snakk om noen samlek når de er så små.

Barnehage
Når barna begynner i barnehagen er det viktig at de får god tid til å kjenne seg trygge. Man kan ikke vente at de skal interessere seg for de andre barna før de har en trygg forankring, og kjenner seg trygge på de voksne. Med hensyn til trygghet på de voksne, gjelder det samme som for foreldre med hensyn til bruk av mobiltelefon. Så bør tilvenningen til andre barn få skje i barnets eget tempo. Noen barn trenger ekstra lang tid før de vil gå ned fra en voksens fang. Det kan handle mye om trygghet. Men det kan også være at barnet vil sitte og observere det som skjer. Det er mye læring og trygghetsskaping i det. Det er viktig at de voksne ikke blir for utålmodige, men lar barna selv langt på vei få bestemme når de er klare til å gå ned fra fanget og delta. Noen ganger kan man imidlertid se at barnet trenger et lite puff for å komme videre, og må hjelpes med det.

Når personalet i barnehagen skal hjelpe det premature barnet til å fungere sosialt med andre barn, må de ha i tankene både mulige sanseintegrasjonsproblemer og en svak selvfølelse.

Barnet blir lett overveldet og overstimulert av alle sanseinntrykkene. Det vises særlig ved at det blir urolig, sliten, trist og har problemer med å konsentrere seg. Barnet må få hjelp til først å leke med ett annet barn. Ofte må det være litt rolig og oversiktlig lek. Men det kan også være stor glede i å løpe etter hverandre. Det viktige er at de voksne følger med, og ser hva barnet mestrer. Det er ikke alltid så lett for barnet å forstå spillereglene i leken, og der må den voksne komme inn og støtte og forklare. Ved måltider vil det som oftest være best for barnet å sitte ved et bord med få andre barn. Da er det lettere å se hva som skjer og å interessere seg for de andre barna.

Når det gjelder premature barns svake selvfølelse og dårlige selvtillit, må barnehagepersonalet være bevisste og støttende. Barnet har i mange tilfeller lang erfaring i å ikke mestre det samme som andre barn, og at samvær med andre barn er krevende. Det har også erfaring i at det blir mye oppmerksomhet omkring det barnet ikke mestrer. Premature barn trenger ekstra mye bekreftelse på alt de får til. Å bekrefte barnet betyr å gi kraft til barnets egen opplevelse.

Eks. «Så flott! Du klarte jo…» Eller også, «Å, nå ser jeg at du blir lei deg…» Ved å bekrefte barnet hjelper vi det til å bli tydeligere for seg selv hvem det er og hva det kan. Prøv i størst mulig grad å unngå ordet, «flink». Flink er en vurdering som kommer utenfra, og behøver ikke å ha noe med barnets egen opplevelse å gjøre.

Det er særlig viktig å legge vekt på barnets sosiale utvikling i barnehagen. Det gir barnet mye glede, og det vil ha stor betydning for å fungere godt på skolen. Samtidig må både foreldre og personale være klar over at det å fungere godt sosialt ikke er ensbetydende med å ha mange venner. En eller to gode venner er bra nok. Mange premature barn vil aldri trives i barnebursdager eller i vennegjenger, og mange vil alltid være litt tilbakeholdne. Hvis barnet trives, er det bra nok. Da må ikke de voksne mase om noe annet.

En prematur jente i Sverige var så oppgitt over alle de voksne som maste på henne om at hun måtte være mer utadvendt og aktiv. Som tolvåring skrev hun et innlegg i et ungdomsblad for barn med spesielle behov hvor hun ba om retten til å være sjenert, og behovet for å bli godtatt slik som hun var.

Det viktigste de premature barna trenger, er en stadig bekreftelse på at de er gode nok som de er. Barn som har det bra sosialt har en stor fordel når de begynner på skolen. Barn som er umodne i forhold til de andre barna bør få mulighet for utsatt skolestart.

Sanseintegrasjon

Blant de vanskene som nevnes som vanlige hos premature barn, er sanseintegrasjonsvansker kanskje det som har størst innvirkning på alle utviklingsområder. Sanseintegrasjon handler om vår evne til å ta inn, sortere og gjøre nytte av den informasjon som hjernen vår mottar fra sansene(syn, hørsel, smak, lukt, berøring og bevegelse). Det handler om å kunne omdanne alle de inntrykk vi får fra sansene til meningsfulle helheter.

Av: Anne Carling, spesialpedagog og gestalt terapeut

Når barnet har problemer med dette, blir det lett overstimulert, og verden oppleves som kaotisk. Barnets evne til å konsentrere seg om noe, til tross for støy og annen uro, bestemmes også av sansenes tilpasning og samarbeid. Det handler om å kunne stenge uviktige sanseinntrykk ute, og samle seg om det som er betydningsfullt. Det handler også om å kunne sette sammen sanseinntrykk som hører sammen. Når sanseimpulsene kommer via flere sanser samtidig, kan det føles overveldende og kaotisk for barnet hvis impulsene er flere enn barnet klarer å forholde seg til.

Sanseintegrasjonsvansker sees ofte allerede hos helt små barn, og vises ved kroppslig uro, utilpasshet og gråt. Ofte kan vi se med de minste at vi ikke får øyekontakt samtidig som vi snakker med barnet. Det er fordi barnet ikke klarer å fokusere og lytte samtidig. Når barnet vokser og sanseinntrykkene blir flere og mer sammensatte, kan disse vanskelighetene bli tydeligere, og virke inn på alle utviklingsområder, samtidig som barnet også utvikler seg og klarer mer og mer hvis det får riktig hjelp. Men mange av de minste barna trenger å skjermes. Det innebærer at foreldrene må beskytte barna fra for mange sanseinntrykk på en gang. Foreldre bør være oppmerksomme på at radio og TV som står på, kan være forstyrrende for barnet, og hindre det i å ta inn, og forholde seg til betydningsfulle sanseopplevelser.

Nyere hjerneforskning ser ut til å vise at premature barns hjerne er mindre forberedt, og blir mer overrasket hver gang noe uventet skjer, selv om det som skjer har skjedd før. En plutselig, uventet lyd, en uventet berøring og andre uventete sanseimpulser, setter barnet ut av spill. Det kan igjen føre til mer angstproblemer.

Barnehage
Når barna begynner i barnehage ser vi ofte at sanseintegrasjonsproblemene viser seg tydelig.

Det er mye som foregår samtidig, mye å forholde seg til, og mange plutselige og uventete bevegelser og lyder. Dette kan skape både angst og utrygghet. Det er blant annet derfor mange premature trenger lang tid på å tilpasse seg, og føle seg trygg i barnehagen. I tillegg kommer opplevelsen av å bli overveldet og overstimulert.

Det, for et prematurt barn med sanseintegrasjonsproblemer å være i en barnehage uten tilrettelegging, kan sammenlignes med for en voksen å komme inn i et stort lokale med mange mennesker som snakker, høy musikk, kraftige blinkende lys, varmt og klamt og med ulike lukter. Det er forvirrende, overveldende og slitsomt.

Premature barn er, som alle andre barn, veldig forskjellige. Sanseintegrasjonsvansker kan derfor ytre seg på svært forskjellige måter. Noen barn blir tilbakeholdende og stille, noen utrygge og engstelige, noen får problemer både språklig og motorisk, og noen blir rastløse og ukonsentrerte. Når et prematurt barn begynner i barnehagen, bør foreldre og barnehage-personalet snakke sammen om hva som er en god tilnærming og støtte for akkurat det barnet.

Det bør vurderes hvor lenge barnet skal være i barnehagen, hvordan det kan få pauser hvor det bare er sammen med en voksen, hvordan det kan få hjelp til å konsentrere seg om den aktiviteten det holder på med, og hvordan det kan fungere i små grupper av gangen. I enkelte barnehager lar de det premature barnet være våken når de andre sover, og sove når de andre er våkne. Det reduserer tiden barnet har med de andre barna i starten. «Bakgrunnstøy» i form av musikk som står på er ikke bra for premature barn.

Personalet bør ta for seg aktivitet for aktivitet, og se hvordan den skal legges til rette. For eks. hvor, og med hvem skal barnet sitte når det spiser, hvordan legge til rette i garderoben med av- og påkledning, og det samme med andre aktiviteter. Et godt opplegg, med faste rutiner vil også hjelpe barnet.

Selv med all denne hjelpen, vil vi ofte se at barn med sanseintegrasjonsproblemer trenger lengre tid enn andre barn på å oppfatte og utføre oppgaver og aktiviteter, noe som igjen kan stresse dem. La det premature barnet få den tiden det trenger. Gi oppmuntring og positive tilbakemeldinger slik at barnet kan utvikle et best mulig selvbilde. Mange premature barn har et bilde av seg selv som ikke bra nok. Barnehagepersonalet kan med innsikt og velvilje gjøre mye for at barnet skal utvikle tro på seg selv, og et godt selvbilde til tross for sine sanseintegrasjonsvansker.

Atskillelse

Det aller første premature barn opplever i livet sitt, er å bli skilt fra moren sin. Det og tas bort fra det trygge de kjenner som: mors beskyttende kropp, hennes lukt, stemme og hjerterytme. Når de er kommet ut av mors kropp, blir det undersøkelser, stikk, ofte kuvøse og mer atskillelse.

Av: Anne Carling, spesialpedagog og gestalt terapeut

Det kan oppleves som et svik og som et savn som følger barnet lenge. Ettersom barnet vokser, kan det vise seg som en sterk angst for atskillelse. Heldigvis ser man på prematuravdelingene betydningen av kroppskontakt med mor og far, og legger til rette for det. Likevel er opplevelsene av atskillelse så sterke at angsten for å miste sitter i kroppen i mange år. Hos noen barn er den veldig sterk, og hos andre nesten ikke. Det er særlig i forhold til mors nærvær og fravær at angsten viser seg. Mange familier opplever at barnet reagerer sterkt bare mor går ut av rommet, og at ingen andre får holde barnet. Vanligvis godtar barnet raskt far, men det er verre med besteforeldre og venner.

Små barn som strever med atskillelse, tåler dårlig å bli forlatt når det skal sove. Da er det beste man kan gjøre å være hos barnet til det har sovnet. Når barnet blir eldre vil det tåle mer hvis det har fått trygghet i starten.

Ettersom barnet vokser, trenger det hjelp til å bli trygg på flere nære personer enn foreldrene. Andre enn foreldre som nærmer seg barnet, må gjøre det forsiktig. Besteforeldre kan ha en tendens til å bli for ivrige, for de vil jo så gjerne. Og så ender det med at de skremmer barnet i stedet. Når en som barnet ikke er helt trygg på skal holde barnet, bør barnet holdes med ansiktet mot mor (far). Da kan mor bare med ansiktsuttrykk bekrefte overfor barnet at dette er trygt. Man kan også søke kontakt med barnet mens det holdes av mor eller far.

Mye bruk av mobiltelefon kan være med på å gjøre barna mer utrygge, og gi opplevelse av å bli forlatt.
(Se kapittelet om Sosiale vansker).

Det er mye foreldre kan gjøre for å lære barnet at den som blir borte, ikke er borte for bestandig. Det enkleste man kan gjøre, er å leke «borte borte, titt tei» lek. Man holder hendene for ansiktet et øyeblikk, for så å titte frem igjen. Så kan man gjemme seg bak en dør, under et bord eller lignende, og så titte frem igjen. Lengden på hvor lenge man gjemmer seg kan utvides ut fra hva barnet tåler. Ettersom barnet vokser, kan barnet øve på å tåle at mor går. Det er da viktig at mor sier klart til barnet at hun skal gå. Far holder barnet mens mor går. Turen ut må til å begynne med være svært kort. Det viktige er at barnet erfarer at mor kommer tilbake. Det må gjøres mange ganger, og lengden mor er borte kan etterhvert økes. Mange små barn, ikke bare premature, vil være med mor på do, og mange mødre vil gjerne få gå alene. Da må man si til baret at man skal på do, og snart kommer tilbake. Så sant barnet kan krabbe, vil det sannsynligvis krabbe til dodøra, og sitte utenfor og gråte. Det gjør ikke noe. Barnet (de aller fleste) tåler det. Som oftest er den gråten mer sinne enn angst, og det er en måte barnet kan lære seg å tåle slike atskillelser. Det er også en måte mor kan lære å tåle ikke å gi etter hele tiden, men heller hjelpe barnet videre i utviklingen.

Barnehage
Så kommer dagen hvor barnet skal begynne i barnehagen. I mange barnehager er det en regel med 3 dagers tilvenning. Det er vanligvis alt for lite for premature barn, særlig hvis barnet begynner allerede som ettåring. Det er en stor fordel om barnet får en primærkontakt i barnehagen. Det er en som er der når barnet er i barnehagen. Dette gjelder særlig de første ukene, til barnet er blitt trygg på flere voksne. De første dagene må mor eller far være der hele tiden. Poenget er at barnet ved å ha noe som er trygt, kan bli trygg på en ny person og en ny situasjon. Etterhvert kan mor gå ut et kort øyeblikk, f.eks. på do. Mor må si at hun går, og si fra når hun er tilbake. Turene ut kan så utvides. Hele tiden må man følge med på barnet, og hvordan det kan trygges. Så lenge barnet føler seg utrygt, vil det eneste det er opptatt av være å søke trygghet. Det er svært forskjellig hvor lang tid dette tar med de premature barna. De voksne i barnehagen må få lære om hvilke traumatiske opplevelser med atskillelse de premature barna har. Da er det lettere å ha toleranse for at det kan ta tid å bli trygg.

Når den dagen kommer at barnet skal være uten mor eller far i barnehagen over noen timer, er det viktig at den voksne som passer på barnet trøster. Det har vært vist gjennom forsøk at barn som blir trøstet lettere godtar den nye situasjonen enn barn som blir avledet. Med andre ord, man skal heller si, «Å, jeg skjønner at du er lei deg når mor går. Sitt her hos meg, så skal jeg passe på deg», enn å si, » Det går bra. Se denne bilen, den kan du leke med.» Avledning er sjelden lurt. Da godtar man heller ikke den følelsen som barnet har.

Når mor skal gå fra barnet i barnehagen, kan det være like vanskelig for henne som for barnet. Da er det fort gjort å hale ut avskjeden. Men det er bare forvirrende for barnet. Når man har sagt at man skal gå, må man gå. Så varierer det fra barn til barn hvordan avskjeden skal gjøres. For noen er det best i garderoben når barnet har fått kontakt med en av de voksne i barnehagen. Andre kan trenge at man blir med inn og ser at barnet kommer i gang med noe.

Mange vil stå i vinduet og vinke.

Med barn som har hatt atskillelsesproblemer som små, kan vi ofte oppleve at de plutselig dukker opp igjen. Det er særlig i nye, og ukjente situasjoner, og spesielt ved skolestart. Da må barnet få den hjelpen det trenger til å klare det nye. Balansegangen for foreldre blir å trygge og oppmuntre, og ikke overbeskytte. Ved overbeskyttelse får ikke barnet mulighet til å komme videre i utviklingen.

Optimal læring

Foredrag med «superlærern» Håvard Tjora: Hvem har sagt at vi lærer best når vi sitter på en hard treplate med rygg, armer og bein i 90 graders vinkel? Noen jobber bedre med musikk på øret, noen når de kan ta små, jevnlige strekkpauser. Den beste læringen må skje på hvert enkelt barns rette premisser.

Av: Anette Haugen

Det er lærerens ansvar å forklare slik at eleven forstår. Og det er skolens ansvar å sørge for undervisningen. Foreldrenes ansvar er å legge til rette for at barna har optimale læringsvilkår, det vil si at de får nok søvn, energi etc. Det er dessuten helt normalt at barn sliter på skolen. Vi må slutte å skjule dette. Det må normaliseres. «Superlærer» Håvard Tjora, kjent fra TV-serien «Blanke ark» var klar i sin tale da han møtte 35 lærevillige foreldre til foredrag i Oslo i regi av Prematurforeningen og Tvillingforeldreforeningen. Han nærmest trollbandt forsamlingen i tre timer og mange nikket gjenkjennende underveis til det han fortalte om læringssituasjoner.

Vanlig ungdom
Håvard Tjora innledet foredraget med å snakke litt om utvelg- ingen og metodene de hadde brukt da de skulle i gang med fjernsynsserien «Blanke ark» i 2009. Blant kriteriene var at deltagerne ikke skulle være spesielt utsatt for mobbing eller andre sosiale problemer. Det skulle være helt vanlig ungdom, som slet veldig med å henge med på skolen. Progresjonen de åtte niendeklassingene hadde på de seks ukene prosjektet varte var oppsiktsvekkende. Læreren understreket at foruten tre «kurshelger» da de var samlet, gikk alle i sine vanlige klasser hele tiden. Han reiste rundt til dem og fulgte opp. I ettertid har alle fortsatt i samme gode spor. De fullførte tiende og alle går nå på videregående.

Dette til tross for at han måtte begynne med helt grunnleggende ting som brøk og ordklasser. Men som han sa: Faller du av, så er det liten vits i «å vente og se». Du kommer ikke videre før du får hjelp. Og kan du ikke grunnleggende ting, som å lese og forstå det du leser, da er pensumbøkene du får i niendeklasse på et nivå som er helt umulig å forstå.

Normalisere
– Da jeg var ny som lærer, kom inn i klasserommet og møtte 28 helt forskjellige, små mennesker, ba jeg de mer erfarne lærerne om råd. Jeg fikk mange, men alle gikk ut på å skjule ulikhetene. Gi forskjellige oppgaver, men snu arket så de andre ikke ser det. Hvorfor det? Da er jeg med på å skape et problem, sa Tjora. For hvem har vel ikke opplevd et fag eller et tema vi synes er vanskelig? Det har vi alle. Noen ganger er det ikke så farlig, for det er kanskje noe vi ikke får bruk for senere. Andre ganger betyr det mye. Det er faktisk slik at hvert femte barn i grunnskolen er funksjonell analfabet. De kan lese, men forstår ikke det de leser. – Mye kan gjøres tidlig for å få barna med igjen om de faller av, beroliget Tjora. Samtidig ironiserte han over at om et barn sliter i matte, men er flink for eksempel i kunst og håndverk, så tar de kanskje barnet ut av faget han er flink i og liker – og gir ham enda mer av det han ikke liket og ikke mestrer.

Lekser
Hvor er foreldrene og hvorfor hjelper ikke de til, er et vanlig spørsmål som stilles. Men det er vanskelig å være foreldre, fastslo Tjora. Ikke minst om barnet ditt ikke følger progresjonen. Mye av det skolen sender hjem har ikke foreldrene forutsetninger for å hjelpe til med. Mange lever derfor med eviglange konflikter om lekser hjemme – og så orker de ikke mer og gir opp. Men det er faktisk skolens ansvar å undervise. Foreldrenes jobb er å motivere, legge til rette og være sparringspartner. Skolen har også hovedansvaret for skole-hjem-samarbeidet. Det er likevel svært viktig at foreldrene sier fra om vanskelighetene de opplever. Lekser kan man si mye om, men når vi nå har lekser, mente Tjora disse må tidsbegrenses til maksimum en time, i hvert fall til og med på mellomtrinnet. Husk barn lærer i alt de gjør, ikke bare av lekser og skole, men av å sosialisere og gjøre andre aktiviteter. Lekser er bare en liten del av lærdommen i denne alderen.

Turte ikke spørre
Sorg, apati og frykt for fremtiden, var bare noen av følelsene Tjora opplevde hos ungdommen han jobbet med. Til stadighet hadde de fått beskjed om å skjerpe seg. Men dette provoserte bare, for hvordan skal du skjerpe deg når du rett og slett ikke forstår? Læreren opplevde også at de ikke turte å rekke opp hånden å spørre. Nederlaget var stort nok om de ikke forsto. Men om de spurte læreren og ikke skjønte det når han forklarte heller, da var nederlaget totalt. Tjora sa da klart til elevene at det var hans oppgave å forklare ut fra deres nivå. Det var ikke de som var dumme. Han måtte bare prøve igjen til de forsto. Dette hadde ingen av dem opplevd før. Det ble en ny, positiv opplevelse. Videre snakket han om hvor viktig det er å bygge opp selvtilliten. Alle ønsker vi anerkjennelse. En elev sa han aldri hadde fått et komplement fra en lærer før. Kunne det stemme? Tjora trodde det. Kanskje er det heller ikke så rart om du ikke går hjem og gjør lekser du ikke mestrer, hvis du er «konge» på skating eller data og blir sett opp til der. «Catch them being good» var et utrrykk han brukte. Finn ut hva de er gode på og trekk dem med deg derfra. «Jeg skal være glad i hvert eneste barn jeg underviser. Skal du jobbe med barn så må du det.» Du må se etter de «likbare tingene», fastslo han.

Mange intelligenser
Hva er intelligens? Spør du et barn om matte har noe med intelligens å gjøre, svarer det ja. Hva med en som spiller piano? Den er litt verre, du er i alle fall talentfull. Men hva med fotball? De fleste svarer klart nei. Det har ikke noe med intelligens å gjøre. Hvorfor ikke? Den amerikanske psykologen Howard Gardner snakker om åtte intelligenser. Disse var Håvard Tjora opptatt av. De åtte intelligensene er: Språklig, logisk-matematisk, romlig- visuell, kroppslig-kinestetisk, musikalsk, sosial, personlig og naturalistisk. Noen av dem er godt kjent, andre ikke like kjent, men alle er viktige – og alle er vi intelligente på ulike måter. Tjora brukte dette til å motbevise overfor den enkelte elev at hun eller han var dum. – Vi må ta utgangspunkt i elevens sterke side, sa han – og illustrerte det med hvordan en av hans elever hadde holdt et fantastisk foredrag ved å bruke bilder som egne notater i stedefor masse skrift. Denne eleven var nemlig svært romlig-visuell intelligent.

Læringsstiler
– Det er omdiskutert, men jeg tror på dette med læringsstiler, sa Tjora mot slutten. Noen lærer best med musikk til, noen trenger mange små pauser og noen må røre seg hele tiden. Er du kanskje en av dem som sitter konsentrert og jobber, men når telefonen ringer så spretter du opp og går rundt og veiver med hendene? For hvem har bestemt at vi lærer bedre når vi sitter i 90 graders stilling på en hard benk? Noen lærer bedre ved å ligge på magen på gulvet å lese. Dette tok Tjora med inn i klassen. Når han sto foran og underviste måtte elevene sitte ved pulten og følge med, men når de skulle jobbe selv kunne de sitte eller ligge hvor de ville. Alternative måter å lære på, ikke minst via spill, er også noe Tjora bruker mye. Han illustrerte hvordan flere av spillene fungerte og viste til gode resultater. Plutselig var læring gøy! Greit nok, driver vi skrivetrening så skal vi skrive, men skal barnet lære ordklasser, så finnes det mange gode måter som ikke oppleves like kjedelig og vanskelig om du for eksempel sliter med det motoriske. Ved å koble sammen det audiative med det visuelle, blir læring gøy – og elevene skjønner knapt at det faktisk er læring de driver med. Vi er nemlig alle forskjellige typer. Hva er du? Den auditive, som lærer best ved å høre, den visuelle, som lærer best ved å se, den kinestetiske, som må bevege deg mens du lærer eller den taktile, som må ta på ting?

PS: Mer om Håvard Tjoras foredrag og om læringsstiler finner du flere steder på nettet, blant annet på www.fargestifter.net.

Utsatt skolestart

Vi mener at premature som er født sendt på året og egentlig skulle vært født året etter burde automatisk starte i kullet de egentlig tilhører utifra termin.

Men vi erfarer at det ikke er så enkelt. Vi har derfor skrevet en uttalelse til de av dere som står i denne situasjonen som kan legges ved om dere ønsker utsatt skolestart for deres barn.

Last ned uttalelse her

Se hva lovverket sier her

Ofte stilte spørsmål

Her kan du se tidligere besvarte spørsmål fra våre eksperter.
Kanskje det du lurer på allerede har blitt besvart?